Marit Sofie's Åge-opplevelse

Konsertrapport, GB Orkanger 8. mai 2009

Det er over to år siden påskekonserten på Nuppes på Røros i 2007 – min siste Wig Wam-konsert – og savnet etter liveshow har ligget gjemt i en skuff en stund. Et lite håp om å kunne logge seg på nett en dag og oppdage at det endelig er håndfaste beviser for at Wig Wam KOMMER tilbake. At det blir mer, snart. Og plutselig skjedde det – helt uten videre meddelte facebook en vakker dag at jøss da, ikke bare skal Wig Wam spille en skikkelig konsert igjen, men de skal spille den på Orkanger! Rett i nabolaget, nærmest. Gleden var stor, tekstmeldingene flakset og det var kjapt klart at de fleste av de «gode gamle» i området skulle avgårde.

Mye skjer på to år, og for meg og Morten var prioritet nummer én å skaffe barnevakt til de to unge håpefulle vi har anskaffet siden sist vi stod og skrek halsene såre. Og takket være en snill mormor, var saken biff med rødvinssaus etter noen timer og vi kunne glede oss sammen med resten av gjengen.

Den store dagen startet som alle andre dager; ubeskrivelig tidlig og brått. Og i tråd med alt dette familielivet er nok de glade dager med timevis til hårstyling (eh, eller.. tja. Har jeg noensinne brukt timevis på å style noe som helst? Men jeg har brukt timevis på å se ANDRE style hår, altså. Tro meg, timevis!) ugjennkallelig over, og konsertforberedelsene gikk vel i større grad ut på å pumpe melk til nattmaten til grynet, koke smokker og finne fram alt annet som det kanskje muligens kunne bli kjekt å ha for barnevakten i løpet av kvelden. Litt Wig Wam-musikk fikk vi allikevel sneket inn mellom slagene, og den lille håpefulle på 10 mnd viste seg plutselig å være en skikkelig danseløve til mamma og pappas store fryd. -Og en halvtime før avreise innser jeg at buksa mi fortsatt ligger i vaskemaskina og pynter opp. Amen til ammetåka og takk skaperverket for tørketromler – vi kom oss faktisk avsted som planlagt klokka åtte, og da var utrolig nok eldstesnuppa langt inne i drømmeland og yngstesnupp påpysjet og godt plassert i mormors armkrok for å se ferdig showbiz.

Så kunne endelig kvelden for alvor begynne. Wig Wam på anlegget og høy stemning med mimring fra fordums tid da vi var på konserter minst en gang i måneden og kunne setlista og garderoben utenat – og da du titt og ofte opplevde å få live-overføring på telefon av favorittsangen på konserter du ikke kunne komme på. Gamle vitser vi har ledd av utallige ganger før satt løst, og gleden var stor når vi endelig kom til Orkanger og fant Kaja og Silje der – for ikke å snakke om Sporty og Flash. Vi fikk sitte inne og se dem bygge ferdig scenen og legge siste finpuss på anlegg og instrumenter, før vi ble jaga ut i en time for lydsjekk.

Ute i køen gikk det i sang og skrål og generell dårlig humor i et forsøk på å overleve kulden, og stundom måtte vi forsøke å sno oss ut av interessante forslag til aktiviteter fra Lenes beiler; en godt påseilet dame foran oss i køen, som bedyret at hun «bare var med» en gjeng damer og som stadig hadde for seg at vi visste hvor «livet» på Orkanger var i kveld. Som om en gjeng tynnkledde gærninger som stod i kø og sang om mannen som gikk seg i vedaskog ikke var liv nok for henne, makan!

Men endelig fikk vi da komme inn, og tradisjon tro jogget jeg og Lene bort til gjerdet og fant vår plass (midt foran Flash, og jeg må si jeg var ikke veldig lei meg for det), og der ble vi stående og henge fram til konsertstart to timer senere. Tidvis svært irritert på at de ukjente lydmennene og teknikerne viste seg å ha en musikksmak som ikke hører noe sted hjemme (hva skjer med å tvinge oss til å blåse ut hjernen med listepop i to timer, liksom? Ah, som jeg minnes et begrenset antall AC/DC-sanger på repeat i så mange timer i strekk at du trodde du aldri skulle få et normalt forhold til bandet igjen...) Det slang riktignok innom et par gode gamle slagere, men det blir jo øyeblikk i evigheten. Og som om det ikke var nok, måtte vi stadig føyse vekk den etterhvert noe innpåslitne beileren som i takt med at ølinntaket økte ikke lenger tok det så tungt hvem sin rompe hun klasket på. Til slutt fikk vi passet påskrevet da hun snøvlet noe om at vi «ikke var i noe særlig humør», før hun satte sjøbein på dansegulvet og forsvant.

Men så, midt i første vers av Åge Aleksandersens «Levva Livet» (andre eller tredje repetisjon, tør jeg tippe), fadet musikken ut, røyken kom sigende, og stemningen steg. Før «Levva Livet» startet på nytt igjen og røyken tyntes ut og ble borte. Jaja, tenkte vi, falsk alarm. Klokka var tross alt bare ti over tolv, og de skulle gått på tolv. La oss ikke forvente det umulige her. Inntil musikken igjen fadet ut, og røymaskina bak teppet for alvor tok fart og skapte den kjente og gode stemningen som bare kan bety én ting; plutselig dukket fire kjente kropper opp på scenen og dundret i vei med «It's hard to be a rock'n roller». De stakkars ørene mine hadde glemt hvor høy konsertlyd blir, og reagerte umiddelbart med å fylles av grøt, så konserten i sin helhet ble for min del observert med noe nedsatt hørsel og spesielt lite diskant – lydbildet skal jeg derfor uttale meg fint lite om. Men det hørtes – det er i alle fall hevet over enhver tvil! Selv de irriterende fløytene til russen på dansegulvet forsvant, og takk og pris for det.

Og den som venter på noe godt, venter uten tvil ikke forjeves. Gutta har hatt godt av å ligge litt til lading, for makan til storform. Ikke bare kom slagerne som perler på en snor – her var det glimt i alle åtte øyne, vill flørting med både hverandre og publikum, og en god porsjon humor. Akkurat sånn vi elsker det! En del av de gode gamle startet med en litt uvant intro, så det ble noen undrende blikk mellom meg og Lene underveis mens vi tygde på en intro og forsøkte å forutse hva som kom – og vi ble sjelden skuffet. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd noen hadde sjekka favorittmusikk-lista mi da de valgte set, for her fikk vi virkelig i pose og sekk. Fra Wig Wamania hadde de plukket et lite knippe; vi fikk «Rock my ride», «Gonna get you someday», «Kill my rock'n'roll», «A rock'n'roll girl like you» og «Daredevil heat». I tillegg kom en hel rekke gode gamle fra «hard to be...» - vi fikk «Mine all mine», som nevnt «Hard to be a rock'n'roller», «I turn to you» (man kunne til og med spore tendenser til den gamle koreografien som vi alle kunne for fire år siden), «Erection», «Bless the night» og «Crazy things». «Out of time» kom som den eneste rolige pausen og bød på nærmest andaktsstemning og blanke øyne hvorenn du snudde deg – sjelden har jeg hørt den så vakker og så dyp – den var verd turen alene!

Av coverlåter kom vel så godt som alle mine favoritter; blant annet fikk vi «Walk this way», «Love in an elevator», «Panama», «Rebell Yell», «Back in black»/«Highway to hell», «TNT» og «Ballroom blitz». Gutta var helt på høyden og så ut til å kose seg glugg ihjel hele gjengen, her var det masser av rom for tøys og tull, flørt, interessante dansetrinn (jeg lurer av og til på hvilken danseskole Flash gikk på), hopp og sprett og tjo og hei, og ikke minst rikelige anledninger til å klå på vår alles kjære spandexkledde mens han klatret på sikkerhetsgjerdet for riktig å føle på stemningen – og her er det ingen diskriminering; alle får! (kvelden var for Mortens vedkommende komplett etter at han ble dratt vennskapelig i skjegget av selveste Glam, og man kunne nok si det samme om den noe optimistiske autografjegeren som strakk fram en serviett og en kulepenn midtveis i showet – og til overmål lyktes i å skaffe autografene til både Glam og Flash innimellom låtene). Og til alle som lurer; ja, klesstilen er den samme. Mennene inni ser bedre ut en noen sinne, så her er det bare å ta med siklesmekkene!

Når hele showet så etter en og en halv time ble avluttet med den sedvanlige «In my dreams», var kvelden komplett og det gjorde ingenting at de forsvant med røyken etter noen obligatoriske håndtrykk, smil og svette klemmer. Så kan man jo undre seg over hvordan så lite og så mye kan skje på to år, men det viktigste er vel at de ikke har glemt hvordan de skal sjarmere publikum til vi blir en liten ball som kan sjongleres som det passer dem. Jeg gleder meg allerede som en unge til neste gang!

-Marit Sofie Wiggen (Foto: Lene Kjølstad Sagen)